torsdag 8. oktober 2009

Til Ettertanke....

Dette notatet leste jeg på en blogg igår, og idag ser jeg det har begynt å sirkulere på Facebook...
Dette traff meg midt i hjertet og ga meg et stikk med dårlig samvittighet, og jeg tror dessverre det er slik for veldig mange...
Undres hvorfor den berømte tidsklemma har fått så grep om oss, før i tiden hadde man all verdens med tid, til tross for at man jobbet fra morgengry til solnedgang....
Ta deg tid til å lese dette, og stopp opp litt....
For deg selv, for dine nærmeste og ikke minst dine små håpefulle....


En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.
Sønn: Pappa, kan jeg spørre deg om noe?
Far: Selvfølgelig. Hva lurer du på? svarte mannen.
Sønn: Pappa, hvor mye tjener du i timen?
Far: Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt? spurte mannen sint.
Sønn: Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?
Far: Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.
Sønn: Åhh, sa sønnen og kikket ned i gulvet. Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?

Faren ble rasende.
Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!
Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.

Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?

Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger.
Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet.
Sover du, gutten min? spurte han.
Nei, pappa, jeg er våken, svarte gutten.
Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg, sa mannen. Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne.

Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: Tusen takk, pappa! Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.
Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren. Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har? murret faren.
Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det! svarte sønnen.
Pappa, nå har jeg 250 kroner.
Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?
Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

Dette er bare en kort påminnelse til alle som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært.
Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.

Hvis vi dør i morgen, vil bedriften vi jobber for kunne erstatte oss i løpet av få timer; men familie og venner vi forlater, vil savne oss resten av livet.

8 kommentarer :

Randi sa...

Heia !!
Nydelig blogg du har!!!
Å jau,dette er veldig gripande å lese,men så sant så sant i mange mange heimar!!!
takker deg!

Ha ein fin dag!
Klem,Randi

Randi sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Villa von Krogh sa...

Det er så sant!
Jeg jobber 80% slik at jeg har noen timer ekstra med jenta mi hver dag. Vi er heldige.

Jeg skal sende denne til mannen min også. :)

Koselig blogg du har! Jeg følger deg videre jeg.

Ha en fin torsdag!
Klem fra Anine

Christine Louise sa...

Det er helt sant :)

Jannes lille sted sa...

Hei hei :) Leste akkurat den huistorien inne hos Christines Interiør og ble kjemperørt! Så utrolig fint å bli minnet på innimellom!
Ønsker deg en fin torsdag!
Klem Janne Merethe

C ♥ sa...

Stakkar lille gutten... Ja vi må være flinkere til å huske på hva som er viktig her i livet!

Ønsker deg en fin torsdag. klem C

Randi sa...

utrolig bra beskrevet...men heldigvis har jeg aldri følt det sånn.....men jeg har aldri jobbet fulltid.....pga av at jeg alltid har villet hatt overskudd til barna....men så har jeg aldri hatt tilbud om fulltids jobb heller.:-)så jeg har vel vært heldig.
Men vi er forskjellige, og noen har ikke noe valg.De må jobbe fulltid for å få endende til å møtes.

bea-cici sa...

hei !
la ut samme innlegget på facebook. synes det bør være en tankevekker til oss alle! man hører aldri de eldre si;" hadde jeg bare jobbet litt mer". tvert imot!

ha en fin helg;)
klem bea-cici